Tro og tvil

Det har i senere år kommet flere kristne bøker om Tro og tvil. Noen har troen som hovedsak, mens i andre er det mer tvilen som er gjenganger. Det er ikke så rart, vi er ulike og det har lenge vært litt 'tidens melodi' å 'være underveis'. Når det er sagt, så er det noen viktige poeng om tro -og dermed tvil, som kan være greie å få med seg:

a) Tvil er ikke troens motpol, det er det 'vantro' -det ikke å ville tro, som er. Vår vilje er vår skjebne, heter det. Det kan være mange forhold som ligger under tvil, intellektuelle, moralske, personlige -følelsesmessige erfaringer etc.

b) Det er menneskelig å tvile. Alle tviler fra tid til annen. Det viktige er hva vi gjør med tvilen som er viktig. Bringer vi den til Jesus? Sml. døperen Johannes da han tvilte, evt. en sjelesørger (les om sjelesorg) ved følelsesmessig tvil eller apologet (les om trosforsvar) ved intellektuell tvil?

c) Tro er ikke noe vi presterer selv. Tro er tillit som oppstår i møte med troens kilde. Tro skapes av Den Hellige Ånd, i møte med Ordet i form av forkynnelse, lesning, film eller vitnesbyrd etc. Vi oppfordres i NT til å holde oss nær til Kristus, det kan hindre at menneskelig forførelse får tak i oss.

d) Dermed kan det være viktig ikke å fokusere på vår tro, men på han som er 'troens opphavsmann og fullbyrder' -Jesus. Det fortelles om Ronald Fangen, da han kom ut etter å ha vært på Grini under 2. verdenskrig: da en biskop spurte om troen holdt, svarte Fangen: "Nei, men Jesus han holdt". Holder vi oss nær til Jesus, er han nær oss, og andre forhold -som f.eks. tvil, blir mer perifere. Blir Jesus perifer, kommer straks sjelefienden, og setter inn med angrep på våre svake områder i forhold til vår kristne tro.

e) Kristendommen hviler på solid filosofisk begrunnelse: I og med at verden har en begynnelse, må den ha sitt opphav utenfor seg selv. (Ingenting kan skape seg selv.) Dette opphavet må enten være personlig eller upersonlig (ett elektromagnetisk felt ell.lign). Én årsak kan ikke frambringe noe den ikke har evne eller kapasitet til. Den må ha kapasitet til å frambringe alt det som finnes i verden. Noe upersonlig kan ikke frambringe noe personlig. Siden vi ser etter én årsak, som frambringer noe personlig, må det være en evig Gud, som ikke trenger noen årsak utenfor seg selv. Denne Gud må være personlig, for å frambringe noe personlig.

f) Det hevdes fra ateistisk hold at religion er menneskelige påfunn, og (feilaktig) at det strir mot det vitenskap og fornuft har å fortelle oss. Ved nærmere ettertanke viser det seg imidlertid at vitenskapsovertro (scientisme) motsier seg selv, og at den fornuft ateister bygger på, er lite stabil og solid. I følge ateismen finnes det ikke noe som evig, utenom evt. materie/energi. Dermed kan alt som finnes, grupperes som 'atomer i bevegelse'! Dette har dyptgående konsekvenser: Også vår fornuft, våre tenkeevne, blir dermed også bare slike flyktige atomer. Hvorfor skulle noen feste lit til noe som bare er 'atomer i bevegelse'? Gud, derimot, er evig og uskapt. Han er utenom tid og rom, og forut for vår verdens opphav. Å spørre 'hvem som skapte Gud' -slik ateister gjerne gjør, blir en kategorifeil, omtrent som å spørre hvor ungkaren fikk si kone fra? Det finnes mange argumenter som taler for Guds eksistens.

g) Er ikke alle religioner like gode, kan man sile ut én til fordel for en annen? En 'religiøs konkurrent', Islam, opererer med et ganske annerledes Guds, og menneske-bilde: I Islam er Allah allmektig i en slik grad, at han ikke kan akseptere noe selvstendig ved siden av seg selv. I kristendommen tillater Gud i kjærlighet mennesket en fri vilje, noe som er en umulig tanke i Islam. I følge Islam kom derfor synden ikke inn i verden med syndefallet, men var der fra begynnelsen av. Dermed blir det i Islam: skapelse uten syndefall, en allmektig vilje uten frihet for den menneskelige. Dermed blir det vanskelig å plassere ansvaret for det onde hos noen andre enn Allah. Allahs skaperverk har ikke gjennomgått et syndefall, og trenger dermed heller ingen frelsesplan. Det sier mye om hvem Allah er og ikke, når alt i verden går ut fra ham, som også på forhånd godkjenner det. Muslimene tror de har en allmektig Allah -som skapte alt, og som sendte sin endegyldige profet, Muhammed, for å si hva han krevde av menneskene. Den kristne Gud har i lag med sin Sønn, Jesus Kristus, skapt verden OG forsonet den med seg selv. Derfor kan han love tilgivelse og frelsesvisshet til den som ber Ham om det og tror på Ham, og kan også gripe direkte inn i våre liv. Muslimenes Allah og de kristnes Gud, kan ikke være den samme Gud.

h) Om Gud er virkelig, må han da ikke føles nær? De fleste har opplevd at følelsene svinger, og at det er langt mellom dem som har det bra hele tiden. Kristendommen er ingen lykkereligion. Kan Gud ville oss det beste, og vi likevel ikke oppleve at vi har det bra? Kan følgende to utsagn begge være sanne: a) Gud er her b) Jeg føler ikke at Gud er her? (1)
Det finnes en bred tradisjon i det kirkelige landskapet, som hevder at Gud kan skjule seg eller trekke seg tilbake, for å oppnå noe hos den kristne. En er inne på problemstillingen i Jobs bok. Rick Warren hevder om dette i 'Målrettet Liv,' at dette er en normal del av prøven og modningen i forholdet til Gud. "Faktum er at Gud ofte fjerner følelsene våre, for at vi ikke skal være avhengig av dem," skriver han der. (2)
Religionspsykologen Owe Wickström knytter dette følte fravær til lengselen: "Det som fra et menneskelig perspektiv ter seg som tomhet, tvil og eksistensiell uro, viser seg å være ledd i Guds dypeste tiltale. Lengselen er et tegn på den etterlengtedes nærvær.(3) Noen kan da gå inn i en 'følelsenes natt'. En kjenner til Guds godhet, men en kjenner den ikke. Det kan også arte seg som en intellektuell natt: Den tankemessige evnen når det gjelder kunnskapen om Gud, synes helt borte.(4)
Vi kan også ha feil forventninger om hvordan Guds nærvær vil arte seg. Låser vi oss fast i en forestilling om hvordan vi skal "føle Gud", kan det hende vi går glipp av at han møter oss på en helt annen måte. Sml. Tolstojs fortelling om den gamle skomakeren. Det er generelt viktigere å følge Jesus, enn å føle Jesus. (Siste avsnitt er hentet fra boka: Tro under tvil.)

Om det er konkrete ting en lurer på, f.eks. intellektuell tvil i forhold til det ondes problem (lenke), eller skapelse, Skriftens tilforlatelighet, eller annet. Det er viktig å være klar over at om en bruker fornuften mot Gud, så brukes den mot Ham som ga oss fornuften, og gjør at vi i det hele tatt kan tenke. Det advares i Skriften mot menneskelig forførelse, som foreløpig er hovedproblemet i Vesten.

Om en stadig preges av intellektuell tvil, kan være grunn å fokusere på å få den troen som er der, fra hode til hjerte -fra fornuft til følelser. Tro er egentlig mer grunnleggende enn det vi vet, i og med at alt vi vet baserer seg på noen grunnforhold, som det ikke er mulige å bevise: Vi er avhengige av tro for å mene at det finnes en objektiv, ytre verden, som våre sanser gir ett riktig bilde av. Videre at fornuften i det minste delvis er et egnet redskap til å beskrive denne ytre verden, og at den avhengig av vår evne -er forståelig. Slik sett er vi alle troende!

Referanser:

1. Alistair Mc Grath, Tvil, Lunde forlag, 1991, s.73)

2. Rick Warren: Målrettet liv, Hermon Forlag, Skjetten 2002/2005, s.94 og s.95

3. Owe Wickström: Mørket som blender, Luther Forlag, Oslo 1995, s.158

4. ibid s.194

Tekstutvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund